Aktuelt

En tid for å lytte 

Vi er inne i en rar tid. En skremmende tid. En annerledes tid. For noen en arbeidsom og stressende tid. For andre en langsom tid. For mange av oss er vi flere samlet under samme tak. Barn og voksne med hjemmeskole og hjemmearbeid. Og vi er fulle av følelser. Ulike følelser. Noen kjenner på frykt og uro, andre på savn, noen kanskje på lettelse for å slippe å forholde seg til mobbere, konflikter på arbeidsplassen eller tyngende prestasjonskrav. Uansett hva vi føler på har vi mennesker behov for å bli sett, å bli møtt og gjerne å bli forstått. I familievernet treffer vi som jobber der mennesker i mange ulike livssituasjoner, hvor ofte nettopp dette er blitt vanskelig – det er blitt vanskelig å se og møte hverandre. Da kan en kjenne seg ensom, uansett hvor mange mennesker en har rundt seg. 

Hvis vi skal få større forståelse for hverandre, for å kunne se og møte hverandre bedre, må vi først akseptere at vi ikke forstår. Vi må være villige til å lære av hverandre. For å forstå mer må vi lytte og spørre. I en tid som dette er det ekstra viktig. Mange spør «hvordan kan jeg bidra?» og finner svar på gode initiativ i facebook-grupper og andre fora hvor folk kan uttrykke hva de trenger. Og vi blir bedt om å lytte til myndighetenes anbefalinger slik at vi alle kan bidra til den dugnaden som trengs for at vi skal komme oss gjennom krisen. Men vi må også lytte til hverandre. Lytte til barna våre, til partnere og til vennene våre. Slik at vi kan oppfatte hvilke følelser denne situasjonen gir dem og møte disse følelsene med støtte og lindring. Hvis vi tror vi forstår og derfor lar være å spørre hverandre og å lytte til hverandre, går vi glipp av verdifull informasjon og veien til misforståelser og konflikter kan bli kort. Men om vi spør og lytter kan vi få mulighet til å bli bedre kjent med hverandre. Det skjer noe med oss mennesker når vi kjenner at noen ser oss og viser interesse for oss. Vi blir umiddelbart mindre alene og ofte også mer villige til å lytte tilbake.  

Om du i disse tider har få tilgjengelig å snakke med, finnes det noen som gjerne vil lytte til deg. Om du kan, ring en venn eller et familiemedlem du ikke har snakket med på en stund. Bruk også mental helse sin hjelpetelefon og lignende tjenester (https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder). Om vil du lese mer om det å være sammen i krevende tider, kan du finne informasjon på www.familievernet.no    

Elin Okkenhaug Bratland 

Familieterapeut, Familievernkontoret i Aust-Agder 

Å gjøre håp 

I Norge og i verden i dag er det mange som kjenner på stor fortvilelse. Alvorlige bekymringer for helse, økonomi og også for relasjonelle utfordringer kan gjøre oss motløse og gi følelse av håpløshet. Og vi vet at mange av de som til vanlig tar med seg fortvilelsen sin til familievernet eller andre instanser, nå kan kjenne seg alene. Det å oppsøke hjelp innebærer ofte et håp. Håp om endring. Og det å snakke sammen, gjerne med hjelp av en familieterapeut eller psykolog, kan åpne opp for noe nytt.  

Det er når vi kjenner på fortvilelsen at vi virkelig trenger håpet, og vi håper på noe som står i kontrast til fortvilelsen. Psykolog Kaethe Weingarten sier at håp kan være en handling, og at det er en handling vi gjør sammen. Hvordan kan vi gjøre håp sammen? Vi kan gjøre håp ved å dele de gode minnene. Vi kan fortelle hverandre gode historier om viktige øyeblikk. Vi kan bla i fotoalbum og dele fortellinger om nylige opplevelser, men også fortellinger fra generasjonene før oss. Det er håp i å kjenne seg som en del av en større sammenheng. Vi kan gjøre håp ved å be om hjelp når vi trenger det. Vi kan innrømme at vi ikke klarer oss alene, og når vi gjør det sier vi samtidig til dem rundt oss at de betyr noe. Vi sier også at vi er menneskelige og med det at vi er sårbare. Når vi deler sårbarhet, viser vi andre tillit.  

Vi kan gjøre håp ved å orke å ta innover oss fortvilelsen. Ved å lytte til hverandre, uten å bagatellisere eller forsøke å komme med løsninger. Ved å være til stede hos hverandre. Weingarten sier at vi i håpløsheten må kjempe mot isolasjon, og at vi, om vi er vitne til fortvilelse, må nekte å bli likegyldige. Og hun sier videre at begge deler er vanskelig. Mange kjenner seg nettopp isolert i disse dager, hvor Norge på mange måter er «stengt ned». Gjennom sosiale medier, samtaler over telefon og til og med gjennom et godt og gammeldags brev kan vi likevel være sammen. Og vi kan finne måter å gjøre håp sammen på. Om du vil lese mer om det å være sammen i krevende tider, kan du finne informasjon på www.familievernet.no    

Elin Okkenhaug Bratland 

Familieterapeut, Familievernkontoret i Aust-Agder